Vi flyr fra Norge til Irland, 24 juni 2004
Klokken er 0600. Vi, Cecilie, Elin og Linnea er klare til å reise fra mormor og bestepappa i Moss. Vi skal med bussen til Gardermoen og videre med fly til Irland for å møte Arild igjen etter 8 uker på land. Det er usikkert når Let go ankommer Kinsale. Men vi vet at været så langt har vært stille og at gutta har brukt flere dager enn beregnet. Vi må nok belage oss på noen dager på B&B i den lille kystbyen syd i Irland Vi gleder oss utrolig til å se båten igjen og ikke minst til å være sammen med Arild.

Men først skal vi gjennom ill og vann med Norwegian Air til London og videre med Ryan Air til Cork. Elin gelder seg til å fly igjen. Billig er bra, men service og komfort er elendig. Og vi er ikke bortskjemte etter ett år i en trang båten Vi forbereder oss så godt vi kan og tar med egen matpakke og vannflaske. Men vi sitter trangt og søpla ligger igjen fra forrige tur. Og flyvertinnen kjefter på noen som reiser seg for tidlig, og på oss som bruker for lang tid på å komme oss ut av flyet.  Men, Elin synes turen har vært stålende gøy - og spesielt moro er det å se på alle de små prikkene langt nede i gresset.

Sommerlandet Irland

Vi håper at været er like fint i Irland som i Norge.  Men flyet lander på andre forsøk i stiv kuling og styrtregn. Vi har kommet til sommerlandet Irland. Vi tar taxi til Kinsale med verdens hyggeligste sjåfør og gjør et mislykket forsøk på å finne ledig rom på et rimelig B&B. Kinsale er nemlig et av Irlands mest fasjonable og populære feriested - for de rike. Heldigvis har jeg notert meg navnet på et av vandrehjemmene i byen. Dette fant jeg på Internett før jeg reiste fra Norge. Stedet får topp karakter fra tidligere gjester. Prisen er absolutt akseptabel.

Vandrehjem og EM kamp
Taxisjåføren tar noen ekstra runder i byens gater før vi lokalisere stedet. Gordwell Lodge ligger midt i hjertet av byen, som forøvrig er meget rolig og ordentlig.  Rommene er nylig oppusset og alle tiders, med eget bad og god standard. Vi disponerer et stort kjøkken og eget TV-rom sammen med stedets gjester. Betjeningen er som Irer flest, meget hyggelige og vi kunne vi ikke hatt det bedre.  Vi stikker en tur nedom super`n, lager en pizza og ser siste omgang av kveldens EM kamp, som Linnea sluker rått. Litt på overtid er det utrolig deilig å legge seg i en oppredd seng etter en lang reisedag.

Arild og Øivind stakkars havner midt stormen og legger seg for drivanker et halvt døgn (les mer). Vi snakker sammen på satellitt-telefonen nesten hver dag og jeg føler at vi lever i hver vår verden akkurat nå. Der ute blåser det hatter og filler, mens vi har det varmt og godt på hotellrommet vårt. Men vi vet at gutta har det bra og at vinden mest sannsynlig vil avta i løpet av døgnet. For å få tiden til å gå og tenke på noe annet kler vi på oss det vi har av varmt tøy og tar bussen til Cork, som er Irlands nest største by etter Dublin.
 
Irland er som vi forventet grønt og frodig. Vi er forøvrig overrasket over hvor lite utbygget landsbygda er her borte. Og får vite at storparten av befolkningen bor i og rundt de største byene - særlig Dublin hvor boligprisene faktisk er blant de dyreste i Europa.

Jenteshopping i Cork
I Cork finner vi veien til hovedgaten. Og vi koser oss i de gigantiske varemagasinene. Dette kan Britene. Lommeboken tillater kun det mest nødvendige. Saltvann, sol og dårlige vaskerier har tært på garderoben, og vi unner vi oss litt nytt undertøy, noen t-skjorter og en haug nye sokker. Så vandrer vi gatelangs til Elin vil hjem. Vi tar samme bussen tilbake til Kinsale og bussjåføren er uten tvil en mann med godt humør..

Kinsale
Byen ligger en times kjøretur syd for Cork. Den opprinnelige fiskerlandsby er i dag møysomlig restaurert. De trange gatene og smugene er som tatt ut av et postkort. Fasadene er nydelig dekorert og velholdte. Og dørene er et studium i seg selv. Byen er ellers kjent for gode restauranter - for den som har lommebok for det.  Kinsale byr ellers på mange festivaler og kulturelle arrangementer sommeren gjennom. Og på pubene får man tradisjonell Irsk folkemusikk. Bortsett fra en imponerende atmosfære har likevel ikke byen mye å by på for seilere med en slunken lommebok. Et par dager holder. 

Tilbake i båten
Det er utrolig godt å ses igjen etter 8 uker på hver vår kant av verden. Og heldigvis gikk alt fint under stormen. Det er deilig å være ombord igjen. Og Elin er mest glad for å se pappa og synes det er godt å komme hjem til sengen sin. Linnea synes også det er kjekt å se Arild igjen og ikke minst alle tingene sine, som har tumlet litt omkring i forpiggen i løpet av overfarten. Alt står ikke like pent på plass slik de gjorde da vi mønstret av i Luperon.

Bare timer etter at Arild og Øivind legger til kai får vi selskap av den norske båten Makai, som også har seilt fra Azorene. Gjermund og Yngve fra Trondheim og Rebekka fra England, har ligger lenger vest enn Let go, og dermed unngått den verste stormen.

De neste dagene vaskes båten og gjøres klar for ny etappe. Temperatur-forskjellen fra Karibia til Europa har ført til mye kondens i skap og luker. Klær og inventar er fuktig, og mesteparten må på dekk for lufting og tørking. Let go ser ut som en teltleir blant fiffen i Kinsale.

Et døgn etter at gutta klapper til kai tar vi imot Hermine. Og gjensynsgleden er stor. Arild møtte gjengen fra Ålesund allerede på Azorene. Men vi andre har ikke sett Andres, Eva Kristin, Emil og Frida siden Trinidad i januar. Mens vi seilte vestover, ble de igjen til Karnevalet før de seilte nordover mot St Martin. Det er utrolig gøy å ses igjen spesielt morro for barna som har gledet seg lenge til dette. Vi får to meget hyggelige dager sammen alle tre båtene. Om dagen er det tett arbeidsprogram, men om kvelden treffes vi til fish & chips på byen. Eller vi samles i en cockpit og mimrer om overfarter, stormer og seilaser.

Kilmore Quay
Fra Kinsale bærer det videre til Kilmore Quay sammen med Hermine og Makai.

Store tidevannsforskjeller her borte gjør at vi må planlegge etappene slik at man får mest mulig medstrøm.  Kilmore Quay er nok en sjarmerende liten firskelandsby sydøst for Waterford. Fasilitetene er begrenset og dusjen er åpen bare 5 timer i døgnet. Stedet har få butikker, men byr ellers på en av Irlands beste og prisbelønte fiskerestauranter - for dem som fortsatt har budsjett i pluss.

Ettersom vi skal besøke kjente i Waterford hadde vi opprinnelig tenkt å seile inn til byen, som visstnok har en bra marina.  Men vi ombestemte oss i siste liten da vi oppdaget ast vi måtte bruke en hel dag på innseilingen. Tidevannet tatt i betraktning seilte vi med de andre norske båtene til Kilmore.  Vi blir liggende her i 3 dager, mens Makai og Hermine vil til Dublin og seiler videre etter to netter.

Gårdsbesøk i Waterford

Den andre dagen leier vi bil i Wexford for å besøke Cherry og Arild, som driver en gård i nærheten av Waterford. Cherry og Arild er forøvrig tidligere Mossinger og nå medlemmer av Else og Øyvinds World Wide Gangsters Club.  I en labyrint av gårdsveier finner vi endelig frem til avkjørselen til gården og alleen som tar oss frem til gårdstunet. Og her blir vi tatt vel i mot av Cherry og Arild, tre livlige gårdshunder, og en nyoperert katt. 

Arild er bonde på gården, mens Cherry er oppasser, sykepleier og psykolog for både sauer som vil spise og lam som sliter med å ta til seg fast føde. Elin og Linnea syntes det er stort å gi lammene melk fra tåteflaske og ellers leke med de tre hundene på gården. Vi får også se høner og gjess, og Cherry sender med oss en stor kurv ferske gåseegg og hønseegg hjem til båten. Gårdsdriften består ellers av flere hundre kuer for kjøttproduksjon og hesteavl. Cherry har gjort i stand to deilige måltider til oss - og til middag servers førsteklasses lammestek fra egen hage... 

Se flere bilder fra besøket på gården til Cherry og Arild 

Waterford er som sagt kjent for sin krystallproduksjon og det blir tid til en liten tur på ”Glasshuset”.  Ingen stor bombe at prisene der ikke er forenlig med lommeboken vår som har vært på seiltur i ett år. Så vi går tomhendte ut derifra.

Vi leverer bilen samme kvelden i Wexford og tar taxi tilbake til båten.

Med frisk bris rund Tusker Rock 
Neste formiddag har vi planer om å seile til Arklow som ligger ca. halvveis til Dublin. Vi runder den beryktedeTusker Rock i frisk bris og sjøen er som ventet svært rotete. Dette er Irlands sydøstligste punket og at sjøen er krevende i farevann som dette kommer ikke som noen stor overraskelse. Dessuten har vi fått flere advarsler både fra Makai og lokale seilere i Arklow. Dønningene bygger seg opp og vi får en skikkelig huskestuene i det vi runder spissen av Irland.  Været endrer seg raskt her borte og med flere kulingvarsler over VHFen bestemmer vi oss for å søke inn til Rosslaire. Vi vet at havneforholdene her er dårlig for seilbåter. Men det er mulig å ligge mot en betongkai tvers overfor fergekaien. Havnen er ubeskyttet mot nordøst og pilotboken forteller oss at vi må forlate havnen umiddelbart hvis vinden blåser opp fra denne retningen. Vi har ikke noe valg og blir ligger over natten sammen med en annen Irsk seilbåt. Alt går bra og vinden er rolig natten gjennom.

Arklow, Dun Laoghaire og Dublin
Morgenen etter går ferden videre med en fin seilas til Arklow. Og etter en rolig natt der bærer det mot Dublin.  Vi velger leden som går på innsiden av flere rev og sjøen er rolig og vi seiler behagelig slør. Det er flere havner å velge mellom i nærheten av Dublin. Etter anbefalinger går vi til Dun Laoghaire (uttales Dun Lerry).  Havnen er en av de størst til nå på turen.  Men vi får allikevel raskt øye på Hermines norske flagg i jungelen av båter. Og Linnea løper bort for å se om Emil og Frida er der. Men de er nok på bytur for båten er låst. Dun Laoghaire er en by av passlig størrelse og byr på det meste av hva en seiler trenger.  Og togstasjonen, med regelmessige avganger til sentrum av Dublin, ligger bare fem minutters gange fra marinaen.  I det vi drar ut for å spise middag treffer vi Ann Kristin, Andres, Frida og Emil. De har vært på sightseeing i storbyen hele dagen. Vi gleder oss til å gjøre det samme neste dag.

Makai har seilt mot Skottland allerede for å ta i mot besøk i Oban. Ved innsjekking på kontoret får vi også en føling med havneutgiftene, 350 kroner natten og strøm er ikke inkludert. Det slår selv kostnadsnivået i Norge.

På sightseeing i hovedstaden

Dagen etter blir vi bymennesker og finner ut at Dublin er absolutt vel verdt et besøk. Vi vandrer rundt fra bydel til bydel og krysser elven på en av de koselige gangbroene. Og vi spiser lunsj på The Bad Ass Cafe i bydelen Temple Bar, som er kultursentrum i Dublin. Menneskene i hovedstaden er litt mer stresset og ikke så hyggelige som på småstedene som vi har besøkt. 

Hermine drar videre til Ardglass samme kveld, mens vi satser på å reise dagen etter. Vi trenger å vaske litt tøy og dessuten handle inn mat til overfarten mot Skottland. Kvelden etter seiler vi ut av havnen og får en fin og rolig seilas natten gjennom mot Ardglass. 
 

Nord Irland - kald idyll

Vi er fremme i Ardglass i Nord Irland tidlig neste morgen og ankommer havnen i nydelig soloppgang. Og for en gang skyld er det helt vindstille. Landskapet her i Nord Irland er bart og det er lite som tar av for vinden. Ikke så rart, med tanke på lavtrykkene som regjerer her mesteparten av året.  Det finnes vel ingen fauna som bærer av med dette.  Det vi ser er enorme grønne sletter som strekker seg nordover langs kysten og ned mot sjøen. Det er vakkert og en naturopplevelse av de sjeldne. Men det er bikkjekaldt, og vi finner frem det vi har av ull og varmt tøy. 

Hermine ligger og venter på ett nytt stag som skal leveres fra stedets seilmaker.

Vi bestemmer oss for å skifte ut ett stag vi også. En kordel har røket. Til vår fortvilelse oppdager vi at det nye staget som er tatt med fra Norge er for langt. En ire i nabobåten skjønner at vi har problemer og ringer sporen straks til sin seilmaker i nabobyen. Og ikke nok med det - Arild får sitte på med mannen som sier at han skal samme veien. Så viser det seg at vår gode nabo bare skal halvveis, men insisterer på å kjøre Arild helt fram. Han hadde jo ikke noe spesielt annet å gjøre som han sa. Maken til gjestfrihet skal man lete lenge etter.

Mot Skottland

Strømtabeller sjekkes og Hermine og Let go bestemmer seg for å gå videre mot Skottland. Det er dårlig med havner på denne distansen og havnebyen Larne blir utpekt som det beste alternativet for å utnytte strømmen maksimalt. Vi kaller opp havnemyndighetene like over midnatt og må først ligge 30 minutter å vente på en utgående ferge. Vel inne i havnen ankrer vi opp i påvente av neste tidevann. Vi får 4 timers søvn og hever ankeret 05.30 om morgenen og går ut av havnen etter klarering fra tårnet.

Mellom Larne og Oban, som er siste havn før innseilingen til Caledonia kanalen, hadde vi opprinnelig tenkt et stopp. Svakere motstrøm enn normalt gjør at vi tar strekningen i en etappe. Strøm og vind som går hver sin vei fører i perioder til svært rotete sjø.

Frem mot Oban er det trange passasjer som vi må forsere i medstrøm. Her kommer strømmen opp i over 4 knop. Vi logger nærmere 10 knop på et turtall som tilsier at vi normalt skulle gjøre 6 knop.  

Se flere bilder fra Irland og Skottland
 

Fort William, 12 juli 2004.

Vi er på vei inn i Caledonian kanalen

Etter tre kalde, men opplevelsesrike uker langs syd- og østkysten av Irland og vestkysten av Skottland er vi nå på vei mot Caledonian kanalen sammen med Hermine. Kanalen som er på 60 nm, tar oss gjennom 29 sluser og tre locher; Lochy, Oich og Ness.  Vi beregner 3 dager på turen som leder oss til Inverness på nordøstkysten av Skottland. Naturen her oppe er imponerende. Fjell og åser så grønne som vi aldri har sett før. Det er som å seile gjennom et eventyrbilde, med minnesmerker, slott og koselige landsbyer, langs fjorder og mellom øyer. Ikke rart at Harry Potter er spilt inn her. Det er et eldorado for seiling.

Etter to dager i strekk fra Irland var det deilig med en hviledag i Oban.  Og den lille store byen er i seg selv et lite stykke Skottland. De viktorianske bygningene langs strandpromenaden setter et sjarmerende preg på byen, som ligger godt skjermet ut mot havet. Mange fine butikker og koselige puber, kilter, sekkepiper, ullvarebutikker, suvenirbutikker - you name it. Cecilie har vært her før da hun studerte i Edinburgh, og jommen finner vi tilbake til den beste publunsjen i byen på The Oban Inn.

I skrivende stund seiler vi inn mot Fort William der kanalen begynner. Og på styrbord side ser vi nå Skottland og Storbritannias høyeste fjell, Ben Nevis (1300 moh). Den er majestetisk i forhold til omgivelsene, ja. Men noe Glittertind er det ikke akkurat..

Klikk her for å se bildene fra turen gjennom Caledonian kanalen