Bonaire, fredag 20. februar

Det er tidlig kveld på Bonaire og vi har nettopp fulgt nok en fantastisk solnedgang over Kleine Bonaire, en liten øy rett utenfor Karlendijk, hovedstaden på Bonaire. Det bor 11000 mennesker på Bonaire.  Foruten at navnet på hovedstaden røper at vi har kommet til et lite stykke Europa viser også undertittelen på nummerskiltene på bilene at vi har kommet til "Divers paradise". Bonaire og Curacau er fortsatt nederlandske kolonier. Aruba, den tredje av ABC øyene, eller de nederlandske Antiller, fikk delvis selvstendighet for noen år tilbake.   

På en måte var det vemodig å seile inn til Bonaire - og ta farvel med de idylliske øygruppene utenfor Venezuela - hvor roen og stillheten har vært total - og hvor vi ikke har trengt å tenke på noe annet enn å nyte hvert sekund.  Vi har seilt ca 500 nm siden Trinidad og har ca 40 nm igjen til Curacau. Der vender vi nesen mot nord og seiler rett over til den Dominikanske republikk (500-600 nm).

Men aller først skal vi tilbringe tre dager her på Bonaire - som er kjent for å være et av verdens beste dykkerparadis. Denne lille øya er et foregangsland når det gjelder å verne om havet og korallrevet. Kysten rundt hele øya er fredet, og alt utslipp i vannet er forbudt. Seilbåten ligger på utlagte moringer. Ankring er forbudt, og dykkere oppfordres til å ligge unna alt som heter skjell og koraller.  Den som bryter lovene blir sannsynligvis forvist på livstid. Selv fra brygga midt inne i byen er det som å se rett ned i et akvarium.  (Flere bilder fra Bonaire i fotoalbummet

I morges tok vi gummijolla over til Kleie Bonaire og snorklet på revet like utenfor stranden der. Det var spennende og fantastisk å svømme mellom hundrevis av fisker i alle farger og fasonger. Og korallrevet var praktfullt.

Tilbake på Trinidad
Tiden går fort når man har det gøy. Det er godt og vel fire uker siden Linnea, Elin og Arild hentet Pål og Liv Unni på flyplassen på Trinidad. Og vinterbleike og lysskye nordmenn er ikke hverdagskost for verken tollvesen eller imigrasjonsmyndigheter her nede. Papirmølla hos byråkratene er en langdryg prosess - men det var helt til Pål inviterte til konsert med kona i hovedrollen. Blitsen gikk varm, stemningen steg og papirene ble stempla umiddelbart. 

Før vi seiler videre fra Chaguaramas på Trinidad må arbeidslisten fullføres. Arild og jeg jobber på spreng, som vanlig når vi ligger i havn. Jeg flyr som en strikkball mellom seilmakere, snekkerverksted og båtbutikker, mens Arild ordner med nye pakninger på den manuelle lensepumpen, setter inn vannfilter og får orden på smørepumpen til akslingen.  Vi får sydd ny sprayhood til cockpit og ekstra skjørt på hver side av solteltet. I tillegg kjøper vi  stoff til å sy trekk til påhengeren og den nye grillen som vi har fått fastmontert på hekken av båten.

Før avreise blir det tid til sightseing. Vi tar bussen inn til down town Port og Spain og får oss et aldri så lite kultursjokk der. Det myldrer av mennesker, mange fattige og vi føler oss ikke særlig hjemme der som hvit. Det bor mange europeere på Trinidad, men de vanker vel helt andre steder enn her.

Siste kvelden får vi en liten smakebit på karnevalet som går av stabelen på Trinidad rundt 20. februar. I minibuss bærer det i vei til tre av kostymeverkstedene i Port og Spain sammen med Marialene og Tommy og Susann på Conamore. Vi får se et knippe av årets antrekk under produksjon. Det er utrolig hva man kan få til ved hjelp av en limpistol, noen tonn plastikk og paljetter. Etter endt glitter og stas legger sjåføren turen innom lokalene hvor de beste steelbandene i byen øver. Og det er ikke småtteri hva man kan få ut av et oljefat. Her var det nok av innlevelse og rytme - ja det svingte virkelig godt.   

Chacachacare
Etter nok en provianteringsrunde på supern bærer det i vei ut mot Chacachacare, 7 nautiske mil nordvest for Trinidad. Vi er klare for litt bading, snorkling og late dager på dekk. Og på vei ut får vi et overraskende gjensyn med en flokk delfiner som leker seg foran i baugen av båten.

Frem til midt på 60-tallet var Chacachacare en øy hvor spedalske ble ført til. Så snart de fant en kur mot denne sykdommen flyttet de fleste umiddelbart. Historien forteller oss at folk nærmest slapp det de hadde i hendene og flyktet inn til fastlandet. Og siden har husene stått tomme - og veiene urørt. I dag fremstår stedet som nærmest en spøkelses øy der både hus og veier er i ferd med å gro igjen. 

Som seg hør og bør gjelder det for enhver seiler å bestige nærmeste topp - for å få god oversikt over hvor båten ligger. Og vårt besøk var intet unntak. Stakkars Pål og Liv Unni som måtte slite seg opp til fyrtårnet på toppen av øya. Turen ble lenger enn vi trodde, men utsikten var fantastisk og vel verdt slitet.  På veien opp fikk vi dessuten sett både bambustrær, aloeveraplanter og mangfoldige kaktusplanter. Og vi fikk se alt søppelet som flyter i land og som dessverre blir liggende.

Etter en dag i bukten ved Chacachacare var vi sugne på å vise gjestene våre litt klarere og renere badevann. Av en eller annen grunn - enten det er forurensning fra Trinidad eller utslipp fra elvene i Venezuela - så er vannet rundt Trinidad lite innbydende.

Los Testigos
Det blir en noe røff start på seilasen mot Los Testigos både for Pål og Cecilie. Skipperen oppdaget lekkasje i gjennomføringen til lensepumpa, og vi må skifte hals rett utenfor fastlandet. Dette innebærer noen harde tak mot passatbølgene, og Pål og Cecilie henger på hver vår side av rekka. Det var siste gang Cecilie glemte sjøsykplaster før avreise. Og siden da har hun fått et nytt liv til sjøs. Kaffen og sjokoladen går ned på høykant igjen. Og alle er glade for dette, for nå blir goodies, kaffe og potetgull definitivt prioritert på innkjøpslista igjen. 

Gjennom natten løyer vinden og vi går for motor i god klaring av fastlandet. Det er fullmåne og stjernene glitrer på himmelen. Liv Unni og jeg speider etter det sterkeste stjernebildet, Sydkorset som dukker opp i horisonten mot syd godt over midnatt.

I løpet av morgentimene (etter 92 nm) seiler vi inn mot vestkysten av Los Testigos. Det blir vårt første møte med Venezuela.  Øya ligger der som en etterlengtet fredelig virkelighet for oss.  En pelikan sneier mastetoppen vår, som om den ønsker oss velkommen. Havet er turkis igjen og stranda knall hvit. Bak en holme skimter vi en liten landsby og et par fiskebåter. På den andre siden av sundet ligger det tre seilbåter i le av revet. Vi legger oss opp mot en fiskebåt i en bukt i Balandra bay. Vi rigger opp det vi har av soltelt både akter og forut. Sola steiker. Det blir en varm dag. For Pål og Liv Unni gjelder det å smøre seg godt inn med faktor 30+

Det bor 160 mennesker fast på Los Testigos uten verken båtforbindelse med fastlandet eller flyplass. Så de eneste som dukker opp i ny og ne er seilere som oss. I løpet av den siste måneden har det dessverre vært flere piratoverfall av lystbåter på vei mot denne lille øya. Som de fleste andre har vi holdt god klaring av fastlandet til Venezuela nettopp for å unngå slike episoder. For de som kommer etter oss vil det nok være lurt å seile flere båter sammen på denne utsatte strekningen.  Farevannet videre mot vest sies å være trygt siden US coastguard patruljerer kyststrekningen jevnlig.  

Vi får tre uforglemmelige dager på Los Testigos. Vi snorkler, går turer over sanddynene, leser bøker og slapper av. Vi kjøper languster (en type hummer)  av den lokale fiskeren. Og etter en omgang på den nyinnkjøpte grillen serveres tidenes middag ombord på Let go. Neste dag får vi en papegøyefisk av fiskeren og Pål tryller frem nok en deilig middag. Vi blir invitert hjem til fiskeren som bor i et lite hus rett inn fra stranden sammen med familien sin. Han snakker ikke engelsk. Men en av de franske seilerne kan heldigvis spansk og oversetter for oss . Kona til fiskeren viser frem smykker og vesker som hun lager og selger - hvem hadde trodd at det gikk an å bruke penger på et lite sted som dette. Vi nyter livet - og resten av verden føles veldig langt unna akkurat nå.

Dagen etter får vi selskap av Marialene, som måtte bli igjen på Trinidad et par dager for å reparere SSBen. Senere på dagen seiler Godthåp fra Oslo inn bukten. Vi svømmer over og blir kjent med tre unge gutter som er på vei jorda rundt.

Isla Margarita
Etter tre dager heiser vi alle kluter og setter kursen mot Isla Margarita. Pål og Liv Unni skal fly hjem herifra via Trinidad om vel en uke. Margarita er den største og viktigste øya utenfor kysten av Venezuela. Vi har lest og hørt mye positivt om denne ferieøya og ser fram til noen dager med spennende sightseing og shopping.  Prisene er visst nok gunstige ettersom det meste er dutyfree her. Ikke vet vi, men enten har folk ulike preferanser eller så har mye forandret seg her det siste året...

Øya er ikke akkurat slik vi hadde forventet. Været er ustabilt, hoteller står tomme, byggeprosjekter stanset, prisene er absolutt ikke bare billig og importvarer er dyre. I fjor bestemte myndighetene dessuten at kursen mot bolivaren skulle dobles. De fleste butikkene tar US dollar - og for denne får du dobbelt så bra kurs. Dette visste vi ikke og oppholdet blir dessverre ikke så gunstig som vi hadde trodd.

Karibien er ikke bare solskinn. Etter et døgn med rulling og regnskurer i bukta utenfor Porlamar, bestemmer Pål og Liv Unni seg for å kjøpe seg fri fra seilelivets virkelighet.  Hotell Hilton byr som alltid på en stabil og rolig seng uten irriterende lyder fra bølger og tauverk. Dusj på rommet og ferdiglaget frokost.

De siste dagene av oppholdet ble det tid til litt shopping, rundtur på øya med leiebil, proviantering og vasking av båt og tøy.

Lørdag spiste vi hyggelig avskjedsmiddag som ble innledet med en Margarita. Det er vemodig å ta farvel, og det føles tomt etter at Pål og Liv Unni har reist hjem. Vi har hatt to veldig fine uker sammen.

Tirsdag setter vi kursen mot vestkysten av Margarita. Vi har avtalt å møte Marialene i Robledal. Vi ankrer opp med kuling i kastene og kraftig svell fra nord.  Vi blir enige om å gå samme natten. Og etter en liten blund på øyet heiser vi seil klokka 24.00 med kurs mot Tortuga (50 nm vest).  

Isla Tortuga
I løpet av dagen har jeg pådratt meg betennelse på det ene øye.  Arild står til rors alene hele natten. Men seilvinden er bra og vi suser av gårde i rom slør. Gleder oss vanvittig til å komme frem til en fredelig øy igjen. Tidlig formiddag skimter vi land. Og møtet med Tortuga er nesten ubeskrivelig.  Innseilingen til Playa Caldera er den vakreste hittil på turen.  Tortuga er toppen to meter høy og har de nydeligste strender så langt øyet kan se.  Vannet er knall turkis og krystall klart. For et paradis!  Det blir to herlige late dager i båten og på stranda. Vi plukker skjell, snorkler, og Elin lærer seg de fleste fargenyansene fra grønt til blått.

Ettersom begge båtene venter besøk av besteforeldre på henholdsvis Aruba og Curacao 21 og 23 februar må vi videre. Vi skulle så gjerne ligget flere dager på øyer som dette.

Los Roques
Nok en nattseilas tar oss til Francisquis på Los Roques (85 nm NV) - Vi ankommer i grålysningen etter en topp seilas med flott seilvind fra tvers. Øyene utenfor Venezuela preges av et lass med rev rundt hver eneste øy. Kartene er dårlig merket, så her gjelder det å ikke bomme på øyenavigasjonen.

Vi ankrer opp i le av et enormt rev og får en interessant helg med Venezuelas overklasse. Høy sigarføring og cocktails på stranden fra tidlig morgen til sent på ettermiddag.  Siste ettermiddag følger vi stien over til den andre siden av øya og snorkler i det fineste revet siden Tobago Cays. Fisker i alle størrelser og farger - og Steinar får sitt første møte med en meter lang Baracuda.

Aves de Barlovento
På vei mot Bonaire gjør vi et siste stopp på Aves øyene. Vi ligger to dager ved Isla Sur.  På veien hit har Marialene fisket en tunfisk på 7 kilo. Denne blir tilberedt på beste måte ombord i Let go som sushi og grillet. Det smaker fortreffelig. Dagen etter drar Marialene videre mot Bonaire og det blir en litt rar avskjed etter å ha seilt sammen i nesten 5 måneder. Heldigvis har de egen hjemmeside, og vi kommer definitivt til å følge dem på reisen jorda rundt de neste to årene.

Vi bestemmer oss for å dra videre mot Bonaire dagen etter. Siste dagen på Aves blir brukt til utflukt med gummibåten mellom revene og en liten spasertur på øya blant de mange tusen fuglene og firfirslene som holder hus her.

Det har blåst friskt her i 2 dager, opp mot 16 sekundmeter, men på grunn av revene som omkranser ankringsplassen er det kun vinden som får tak og ingen bølger bygger seg opp. Innseilingen er ikke merket på kartene, men kun avtegnet på skisser i pilotboken. Cecilie henger over baugen som veiviser mens vi snirkler oss inn mellom revene til ankringsplassen.

Til Curacao for å ta i mot nytt besøk fra Moss 
Søndag (22/2) bærer det videre mot Curacao, ca 40 nm vest for Bonaire. Vi gleder oss til nytt besøk fra Norge. Mandag kommer mormor og bestepappa fra Moss med fly fra Florida. De har vært på besøk hos Ingebjørg noen dager før de mønstrer på hos oss - bestepappa som byssematros og mormor som jollevakt. 

Curacao 26. februar

Alt vel ombord i Let go.  Mannskapslisten har økt med mormor og bestepappa som landet trygt med fly fra Florida mandag kveld. Vi ligger i Sera Boca Marina - sammen med flere amerikanske og en dansk båt. Marinaen ligger idyllisk til innerst i Spanse Water. Vi kan ikke bade fra båten, men mormor og bestepappa har leiebil - så her går det unna både til stranda og rundt om på øya. Curacao er en spennende øy - ikke minst er hovedstaden Willhemstad et lite stykke Amsterdam. Vi gleder oss til 10 dager sammen. Reisebrev følger senere.