I går gjorde vi unna en lang  dagsetappe til Samaná (med trykk på siste a - ref Cand Spansk). Underveis fikk vi se både hval og delfiner som stupte gjennom bølgene like ved båten vår. Og noen av oss fikk en stor opplevelse da to hvaler nærmest løftet seg over vannet.

Ellers har fordekksgasten funnet seg godt tilrette ombord og tar utfordringene på strak arm. Selv seiling i havdønninger på to meter tar Munthers med stor ro og ikke minst entusiasme. Nå gleder vi oss til å gå i land i Samaná og utforske denne grønne halvøya på nordsiden av den Dominikanske republikk. Hasta luego! Reisebrev følger.

Luperon 29. mars 2004

Munthers har reist hjem til Norge etter to fine uker sammen oss i båten. Fordekkskatten har tilbakelagt godt og vel 200 nm i åpent hav, unnagjort sin første nattseilas, blitt brun, fått titalls blåmerker og ellers sett og opplevd mye av denne frodige og vakre øya sammen med oss. Vi sitter trøstesløse igjen uten tolk og makker i Amerikaner, men har mange fine minner etter et meget hyggelig besøk. Reisebrev kommer snart.

Luperon, 10. april 2004

Det er nå godt og vel to uker siden fordekkskatten mønstret av og reiste hjem til bokormene på rikshospitalet. Og vi hører rykter om sjømatrosen som smyger seg kattelett gjennom korridorene der oppe, som forsterker bøker og magasiner med skjøter, tau og ekstra spring og som har snudd opp ned på det meste av inventaret. Ja sånn skal det være når en ekte sjømannskjerring vender hjem fra det store hav.

Havkatten
Det har vært trivelig og gøy med Munthers ombord og ikke minst har vi satt pris på engasjement hennes under seilasene. Men det ligger visst til familien. For Munthers senior har seilt de syv hav som kaptein. Og fordekkskatten selv har erfaring fra storfiske på loppehavet utenfor Harstad sammen med Jorid Løvbakk. Ikke rart hun ville ut og seile, mens vi avventet den ene værmeldingen etter den andre. Katten ville ut på havet.  

Starten på oppholdet ble som kjent ikke akkurat slik noen av oss hadde tenkt.  Men la oss si det sånn - Anette og jeg ble raskt kjent med både landet og kulturen her på den Dominikanske Republikk. Og myten om ikke å reise inn i landet på egen hånd er tilintetgjort.  

Fra Curacau til den Dominikanske Republikk
En uke tidligere befinner vi oss fortsatt på Curacau. Avreisen mot den Dominikanske Republikk må utsettes på grunn av hard vind fra nord og meter høye bølger. Det er uvær i det Karibiske hav. Da været roer seg og vi endelig er under seil er vi trygge på at vi vil nå frem i løpet av 5 dager. Vi skal tilbakelegge ca 600 nm.  Men havet byr som vanlig på overraskelser.

Det finnes få gode pilothåndbøker for området rundt DR. Og tro oss, vi har saumfart alle butikker og båter vi har møtt. Den eneste som vi har kommet over er The gentlemans passage to the South skrevet av Bruce Van Sant. Boken er nokså uoversiktlig og arrogant skrevet. Boken er beregnet på amerikanere på vei sydover og gir lite informasjon om seiling i motsatt retning. Planlegger du seiling mot DR eller Cuba, så skaff deg kart mens du fortsatt er i Øst Karibia. Her får du ikke fatt i så mye som en kopiert utgave.

Mona Passage og Punta Cana
Vi syntes vi hadde forberedt oss godt på veivalget mot den Dominikanske Republikk. I følge kjentfolk skulle reisen ikke by på store utfordringer. De første 500 nautiske gikk uten problemer. Men vi skulle nok lest boken til Bruce Van der Arrogant med lupe.  For området mellom DR og Puerto Rico regnes for et svært vanskelig områdene å seile i - spesielt Mona Passasjen. Her finnes det store grunner på 30 meters dyp, the Hourglass shoals. Vanligvis byr slike grunner ikke på noe problem. Men når dypet like utenfor stuper rett ned mot og 8000 meter - nest dypest i verden (!) - vil mye vann og liten plass skape enorme krefter. 

Vi ankom Mona Island tidlig fredag morgen i rolig vind fra sydøst og deilig vær. Vi ble møtt av US Coastguard som viste liten interesse for oss - sannsynligvis på grunn av det norske flagget. Ettersom vi hadde godt i underkant av et døgn til Samaná hvor Anette ventet oss, bestemte vi oss for å ligge i le av Mona Island frem til solnedgang. Vi ville seile mot Samaná gjennom natten og ankomme tidlig neste morgen. Dermed ville vi slippe å ligget i åpent hav å vente på dagslys før vi kunne gå inn Samanábukten. Men de lure valgene er ikke alltid de klokeste. Vi skulle seilt videre uten stopp. For været kom til å skifte i løpet av ettermiddagen.

Mona Island ligger som en uoppdaget perle mellom den Dominikanske Republikk og Puerto Rico. Bare en seilbåt i ny og ne legger seg her i påvente av roligere vinder mot kvelden før de seiler østover mot alle vindar. Det ligger to amerikanske båter i bukten i det vi er på vei inn. Vi kaller på VHFen og blir fortalt at det ikke er noen hindringer fram mot revene like utenfor stranden. Vannet er krystallklart og etter tre lange dager på havet kaster vi oss ut i det lunkne vannet. Arild får seg litt velfortjent søvn, mens vi andre traller i vei og nyter at båten ligger helt rolig. Vi setter en gjerdeig og vekker Arild til hjemmelaget pizza noen timer senere.

I det jeg stikker hodet opp i cockpit for å sjekke at båten ligger der den skal får meg en aldri så liten overraskelse. Båten har vendt nesten 180 grader. Baugen peker rett nord. Vinden har dreid fra sydvest til rett nord. Vi skal seile flere nautiske rett i mot og det i Mona Passage. Vi vet at tordenbygene som kan bygge seg opp i dette området ikke er til å spøke med.  Kvelden nærmer seg og vi gjør oss klare til å gå, men får oss nok en overraskelse.  Ankervinsjen fungerer ikke som den skal og meter med kjetting og det 35 kilo tunge ankeret må vinsjes inn for hånd.

Vi setter ut mellom Mona Island og Isla Monito, en liten øy rett vest for Mona. I løpet av noen nautiske mil bygger sjøen seg opp voldsomt og båten hiver seg gjennom bølgene. I det fjerne ser vi tordenbygene nærmer seg og beslutningen om å gjøre vendereise er ikke vanskelig å ta akkurat da. Vi vurderer om vi skal seile mot Punta Cana samme natt. Det vil i tilfelle si rett øst med vinden inn fra tvers. Vi gjør et forsøk, men bestemmer oss for å snu og ligge utenfor Mona frem mot soloppgang og fortsette reisen mot Punta Cana i dagslys.

Ved soloppgang blåser det fortsatt hardt fra nord. Vi har studert visdomsordene til Bruse i løpet av natten og tar ingen sjanser på å seile ut i Mona med været som er i ferd med å bygge seg opp. Med vind fra akten for tvers får vi derimot 7 timers kanonseilas til østtuppen av den Dominikanske Republikk. Og trygt fortøyd i Marina Punta Cana treffer vi et amerikanske par som hadde håpet på å seile i samme retning som vi kommer fra. De er på vei til Puerto Rico, men forteller at de nok må belage seg på flere dager til kai på grunn av lavtrykksfronten fra nord som er i ferd med å legge seg over oss. Det er ventet vind med kuling i kastene og nå gjelder det å fortøye båten godt. Havnen ligger i le av revene, men ikke i le av svellen. Noe vi skal merke godt i løpet av de nærmeste dagene.

Til Sabana del Mar for å hente Anette
Det er fredag ettermiddag og vi er glad for at vi har kommet frem til DR, selv om vi ikke har nådd helt frem til Samaná hvor Anette ankommer med buss lørdag formiddag. Hun har sendt e-post med adressen til hotellet i Sosúa hvor hun bor første natten, men meldingen når ikke frem. Jeg bestemmer meg for å leie en bil og hente Anette i Samaná dagen etter, men glemmer at avstandene her er større enn hva vi er vant med. 

Mitt første møte med dominikanere er overveldende. Hyggeligere mennesker skal du lete lenge etter. Jeg får haik med en bil fra marinaen til nærmeste by. Jeg er på jakt etter en leiebil. Det hyggelige paret som jeg haiker med forhandler med både drosjesjåfører og bilutleiefirmaer og ringer til buss-selskapet som Anette reiser med. Anette vil få beskjed om å ta fergen over Samanábukten til Sabana del Mar hvor jeg skal møte henne. Det hele er jo for godt til å være sant. 

Jeg blir rådet til ikke å kjøre selv. Og etter litt frem og tilbake sitter jeg i en minibuss med egen sjåfør - og det til en helt overkommelig pris. Sjåføren kjører som et svin, og det gjør de fleste andre også. Jeg sjekker sikkerhetsbeltet minst fem ganger i løpet av turen og er veldig  glad for at jeg bare er passasjer. Skiltingen er elendig og veien snirkler seg gjennom trange byer og kupert landskap.

Folk bor helt opp mot veikanten i små skur av blikk og tre. Alt er fremmed for meg, men musikken er glad og menneskene jeg ser smiler og vinker. Og ingen ser ut til å ha det vondt. Det er lørdag formiddag og damene løper rundt med svære krøllspenner i håret og vrikker på baken. Barna leker tett opp mot den trafikkerte veien og sjåføren min ligger på hornet i hver sving. Jeg holder meg for øynene mer enn en gang og tenker at her ville nok verken fattern eller muttern likt å kjøre.

Vi kjører over frodige og vakre fjellpartier med enorme palmeskoger, og jeg oppslukes av alle inntrykkene. Turen koster meg noen hundre kroner, men for en sightseeing jeg er med på. Asfalten forsvinner og vi legger oss i venstre kjørefelt på grunn av store huler i veien.  En bil kommer i mot oss og passerer oss på høyresiden. Jeg har hjertet i halsen nok en gang, men tenker at det nok går bra. 

Etter 3 timer er vi endelig frem i Sabana del Mar. Det var litt lenger enn jeg trodde. Og ikke akkurat verdens navle dette stedet.  Pedro, drosjesjåføren min, tar meg med på en lokal lunsjsjappe. Hvis ikke jeg blir matforgiftet her blir jeg det aldri tenker jeg og hiver innpå en deilig kyllingtallerken med bønner og ris. Og jeg passer på at Pedro ikke drikker mer enn en øl mens vi venter på fergen. Så leser jeg Footprint   og prøver å forstå de dominikanske musikksjangrene. Kulturen på den Dominikanske Republikk er en god blanding latinamerikansk, spansk og afrikansk. Salsa kjenner jeg fra før - mens Merenguen og den sentimentale Bachataen er ny for meg. Etter lunsj setter kokken på en Merengue og synger for full hals. Don Pedro reiser seg og vrikker på hoftene og danser over gulvet mot meg. Hjelp, bare jeg slipper å danse tenker jeg. Jeg smiler pent og leser videre i reiseguiden min. 

En time blir til tre før balja fra Samaná endelig dukker opp og legger til kai - uten Anette. Jeg burde jo skjønt bedre. I dette landet er ingen ting sikkert før du vet noe hundre prosent. Anette fikk selvfølgelig aldri min beskjed og tilbrakte en lang dag på bussholdeplassen i Samaná før hun fant et lite hotell for natten. Sent på kvelden fikk vi telefonkontakt med hverandre. Jeg kunne jo anbefale henne en spennende drosjetur via Sabana del Mar.

Mens jeg reiser øya rundt etter Anette jobber Arild med fortøyningene på båten. Han legger spring i alle bauger og kanter og laget kjedeknuter på tauene etter oppskrift fra Linnea. Disse øker elastisiteten i tauet og demper rykk ved svell  - dvs etterdønninger fra uvær på havet. Linnea og Elin gleder seg til Anette skal komme og får tiden til å gå med diverse aktiviteter under dekk og svømming i i marinaens badeanlegg som vi disponerer helt for oss selv.

Katten mønstrer på

Jeg kunne godt vendt meg til dette luksuslivet...

Søndag formiddag dukker Anette opp på brygga og vi er både glad og lettet over at hun har funnet frem til oss. Det er godt å se henne igjen. Og hun er like fascinert som meg over  turen fra den ene siden av øya til den andre. 

Til tross for elendige havneforhold blir det fem deilige dager på land med mye sol og bading. Strendene på østsiden av DR er vakre og langstrakte med palmeskoger helt ned mot vannet. Men bortsett fra de lekre strendene er det ikke mye å finne på her. 

 

Punta Cana
Kjekt med både dingy og caddy	Hver dag får gjestene på all inclusive tilbud om aktiviteter, som blomsterdekorasjonskurs.. Linnea og mamma deltar ivrig med god hjelp fra Elin.
Og Anette var meget godt fornøyd med romsligheten ombord

Videre til Samaná
En uke etter planlagt seiler vi inn til Samaná og ankrer opp like utenfor byen.  Landskapet her er mer kupert og enda frodigere enn Punta Cana. Palmeskogene langs kysten er overveldende. Men vinden blåser rett inn fra havet og båten ligger langt fra stille. Ankeret sitter heldigvis godt ved første forsøk og like etter får vi besøk av fem hyggelige dominikanske byråkrater. Det eneste som går fort i dette landet er innsjekking og betaling av havneavgiften. Kystvakten, toller, smittekontroll og dyrlege skal ombord for å kontrollere at alt er i orden. Og de skal ha sine penger og aller helst litt mer. Men vi lar oss ikke bestikke. Noen har delt ut flasker med rom men får besøk av resten av kontoret senere.  

Samanà

Strendene på nordøstkysten av DR - her Las Caleras - er blant de flotteste vi har sett på hele turen vår.

I løpet av dagene i Samaná besøker vi Las Caleras som ligger helt ytterst på Samaná halvøya. Vi kjører Guaguas, de lokale minibussene og koser oss med ekte dominikask hverdagsliv. Vi haiker på lasteplan og spiser lunsj på Grand Bahia - et all inclusive hotell, med en sjarmerende atmosfære. Og en nydelig strand. Vi nyter ettermiddagene her med palmesus og store bølger som slår inn mot stranda. Linnea og Elin storkoser seg og boddysurfer med mamma og Anette. 

På leting etter en guaguas i Samana	På tur gjennom palmeskogen ved Las Caleras
Lunsj på Grand Bahia like utenfor Samana

Vi kjøper bilder av en lokal kunstner

Regnskog og fossefall
En formiddag reiser vi inn i landet til regnskogen. Vi leier muldyr og rir en time inn til Cascada del Limon, et 50 meter høyt fossefall. Terrenget er kupert og bratt, men naturen og opplevelsen eventyrlig. Etter rideturen har vertskapet på den lille familiedrevne kafeen hvor vi parkerte bilen laget middag til oss.

Anette og Elin får ri på Moreno med god hjelp av Nico, vår lokale veiviser

Gjestfriheten er stor og maten smaker utrolig deilig etter utflukten. Anette takker alle på spansk og gjør det litt enklere for oss når vi reiser rundt. For her snakker ingen engelsk.

Den siste delen av stien er bratt, og vi må gå til fots.

Etter regnet de siste dagene har vannet blitt grumsete og ingen drister seg uti.

heisann

Etter utflukten blir vi servert deilig lunsj etter dominikansk oppskrift - grillet kylling med bønner, ris og stekte poteter

Hvalene i Samanábukten
En av de virkelig store attraksjonene i Samanábukten er hvalene som  trekker hit hvert år fra Nordatlanteren for å kalve og fø opp ungene sine. Fra midten av januar til midten av mars skal dette visst nok være et av verdens fineste steder å se hval.  Hvaler fødes uten fettlag og ville ikke kunne overleve i det kalde vannet nord i Atlanteren.  I Samanábukten er forholdene optimale for ungene. Foreldrene derimot finner ikke mat i det varme vannet og spiser ikke på tre måneder. Ungene blir diet av moren og legger på seg hele 45 kg i døgnet. I løpet av oppholdet her nede dannes fettlaget på huden og de unge hvalene er rustet for kaldere vann. Humpback whales kalles disse hvalene på engelske - og en voksen hval måler hele 12-15 meter.

Dessverre var vi et par uker for sent ute til å se dette utrolige skuet. Som sagt fikk jeg se to fullvoksne hvaler som kastet seg over vannet da vi seilte mot Samaná, og det er et syn jeg sent vil glemme. På den annen side er det kanskje greit og slippe å ligge med norsk flagg blant hundrevis av hvalentusiaster i Samaná. Jeg har sneket meg unna noen nesten diskusjoner med Save the whale fans i løpet av denne turen, og det er ikke enkelt.

Fattigdom med verdighet
Den Dominikanske Republikk er et utviklingsland og bærer absolutt ikke preg av noen form for overflod av materiell velstand eller luksus. Til og begynne med virket det som om de fleste var fattige. Etter hvert ser vi at det nok er en form for fattigdom som vi ikke er helt vant med. Her er det ingen som lider og ingen som sulter. Vi ser ingen foreldreløse barn og heller ingen som tigger penger. De er flott kledd, de har biler og mopeder, og inni de små husene sine er standarden overraskende god. Fattigdom med verdighet sies det. 

Vi venner oss til at folk lever enkelt. Og hva skal de med store hus her som solen skinner nesten hele tiden. Vi ser gleden og livsmotet hos disse menneskene. Vi hører stadig den herlige musikken. Det er et fantastisk folk og man blir glad av å gå gjennom gatene. Er du redd for litt skitt og søppel får du hold deg unna dette landet. Vi vasker hendene godt når vi kommer tilbake fra byen og det gjør alle.

Et amerikansk par på vei mot Puerto Rico, som vi møtte i Samaná,    advarte oss mot å reise til Luperon. De mente det var en skitten og usivilisert by. Uten supermarked og gatelys. Ikke engang brød fikk du kjøpt her. Jeg ble skeptisk og mitt første inntrykk av byen bar preg av det jeg hadde hørt. Men som kjent, andres erfaringer bør man ta med en klype salt. Nå gleder vi oss hver gang vi skal inn til den usiviliserte men sofistikerte byen. Vi oppdager stadig nye butikker og hyggelige mennesker. Og vi har funnet verdens herligste bakeri med deilig brød. Det amerikanske paret som vi snakket med ligger nok trygt sperret inne i en dyr og moderne marina på Puerto Rico - godt skjermet fra kriminaliteten som finnes der borte.

Fra Samaná til Luperon

Seilturen fra Samana til Luperon er på 124 nautiske mil, det vil si at det blir en nattseilas. Vi stevner ut Samanáfjorden i 11 tiden på formiddagen og har skarp slør før vi runder det første neset. Det er deilig å slå av motoren og la seilene og Fredrico (vindpiloten) overta. Helt siden kryssingen av Atlanteren har Fredrico vært en god avlastning i det han overtar styringen av båten og det helt uten forbruk av strøm.

Anette finner seg som sagt godt til rette ombord og det under forhold som mange ville betakket seg for å være ombord på en seilbåt i. Det startet med passering av Mona Passasjen og det fortsatte med nordøstkysten og nordkysten av DR der lavtrykk fra Bahamas og Florida velter inn.

Dette går jo strålende bra...

...og oppvasken slipper jeg ikke unna selv på ferie.

Vi får etter hvert vinden rett bakfra og gjør god fart gjennom mesteparten av natten frem til ca. kl. 0200 om morgenen da vinden forsvinner helt og motoren må startes. Vi oppdager en merkelig lyd i masten. Vi slår av motoren og ligger helt stille noen minutter mens Arild går frem på dekket og oppdager at vi har fått uventet besøk av en sikade. Jeg overtar roret og skvetter himmelhøyt i det en hval puster kraftig like bak båten. Det er bekmørkt, vi ser ingen ting, men er raske med å vri om tenningsnøkkelen. 

Fremme i Luperon
Det blir motring fram til Luperon der vi kaller opp seilerne som ligger for anker og blir loset inn av en kjentmann. Dette var vi blitt anbefalt å gjøre siden det er en trang og umerket passasje inn til lagunen. Treffer man ikke denne, blir man stående fast på sandbankene. Så da får man bare bite seg i det og få hjelp for første gang på turen. Inne i bukten ligger det minst 100 andre seilbåter for anker. De fleste er amerikanere, men vi treffer også på to norske gutter som har kjøpt båt i USA og som skal seile denne hjem til Norge.

Det ligger minst 100 seilbåter for anker utenfor Luperon

Ankervinsjen fungerer fortsatt ikke som den skal. Vi er avhengig å få feste på første forsøk for å unngå å ta opp det 35 kilo tunge CQR ankeret med håndmakt. Bunnen her er imidlertid lett å få feste i. Vi bakker med 2 500 omdreininger på motoren med nesen mot øst, som er den fremherskende vindretningen her. Og båten ligger som den skal.

De siste dagene sammen med Anette tilbringes i Luperon. Vi oppdager byen sammen, koser oss på stranden og feirer bursdagen min. Jeg blir vekket på sengen med bursdagssang og pakker. Elin og Linnea har laget tegninger og hengt opp ballonger i salongen. Dessverre ble det ikke en all inclusive dag på hotellet like ved marinaen som vi hadde planlagt. Det dårlige været sørget for det. Men, vi bakte boller med vaniljefyll og spiser deilig middag på marinaen.

Vi lever utrolig rimelig her og en middag for hele familien kommer på godt under 100 kroner. Og det gir en god anledning til å spare på budsjettet som skal holde helt hjem.

Hovedgaten i Luperon

I løpet av oppholdet til fordekkskatten har været vekslet mer enn vi hadde håpet. En lavtrykksfront har som sagt feiet inn over oss og vi har fått regn så det holder. Linnea har øst gummijolla med bøtter og vakte oppsikt blant nabobåtene da hun var på post allerede klokka 7 en morgen. 

Da vi fulgte Anette til flyplassen hadde vi håpet på en fin ettermiddag i Puerto Plata. Men der ble vi sittende på en kafé og se på regnet som plasket ned utenfor. Vi dristet oss til noen raske ærender før vi reiste hjem til båten.

Harde slag i Amerikaner mens Anette er ombord

Linnea øser jolla etter flere dager med regn. Og vannet ser ikke særlig karibisk ut disse dagene.

Resultatlisten fra Amerikaner	Det ble et langt kafèbesøk i Puerto Plata mens regnet plasket ned.
Codetel - den lokale Internett- og telefonsjappa i Luperon.	Skredderen syr både seil og kjoler
Ikke akkurat kjøttdisken på Jens Evensen, men du får det du trenger før siesta klokka 12.00	De fleste matbutikkene i byen er små og utvalget er begrenset. Men vi klarer oss bra.
Hos Maria får vi det vi trenger av ferske grønnsaker og frisk frukt.	Vi unner oss en dag på all inclusive med svømmebasseng og deilig lunsj - Og det er litt av en kontrast til resten av Luperon.

Påske med sand mellom tærne
Her i Luperon er det lite som minner om påske akkurat nå. Solen står like høyt på himmelen hver dag og det er konstant 30 grader i luften.   Linnea har reist til Florida for å treffe pappa og Lisa. Hun gleder seg til å besøke både Disneyland og Epcot-senteret.  Her i båten skal vi markere påsken med fjær og kyllinger som vi har tatt med fra Norge. Og vi skal kose oss med påskemarsipanen som vi fikk av Anette. Og Elin skal jakte på påskeeget sitt som vanlig. 
Selv om det er spennende å se hvordan andre land feirer påske, vil vi nok savne både påskefjellet, påskekrim og Øyens påskenøtter. 

Elin pynter til Påske

På tur etter en bukt hvor vi kan bade - like ved innseilingen til Luperon.

Ettersom vi blir liggende i Luperon i over en måned forsøker vi å finne en rutine for hverdagen. Vi starter som vanlig dagen med en kaffe før vi tar gummijolla ut i havgapet til et deilig morgenbad. Kvaliteten på vannet inni lagunen er tvilsom på grunn av utslipp både fra byen og båtene.  Vi savner selvfølgelig å kunne bade fra båten, men har innfunnet oss med at vi ikke kan få både pose og sekk.

Mens Linnea er i Florida, har Elin forpiggen for seg selv.

Elin fører an og tar seg av fortøyningen av jolla. Det er ikke alltid like enkelt - og her om dagen måtte jolla reddes av nabobåten da fortøyningen ikke satt hundre prosent.

Språktimer og dominikansk kjøkken
Som i de fleste spansktalende land som vi har besøkt er det få som snakker engelsk i DR. Jeg har derfor bestemt meg for å ta et lynkurs i spansk mens vi ligger i Luperon. Og for en privattime betaler jeg 20 kroner. Jeg satser på to timer annenhver dag og begynner så smått å forstå litt av språket. Og ikke minst kulturen.  David, læreren min studerer språk i Puerto Plata og underviser flere av seilerne her i havnen. Han er gift med en nederlandsk jente. Han har en liten datter, fem nieser og nevøer, en søster og en bror med kone og en mor - alle bor de under samme tak. I et lite trehus i utkanten av byen.

Spansktimer hos David

Ved siden av ligger misjonshuset med tre benker, to boder og med et stråtak over. Her foregår språkundervisningen med god underholdning av hele slekta, venner som stikker innom, gjess, høner og innpåslitne geiter. I dag hadde jeg min femte time. Jeg skulle lære om mat og det endte med at jeg ble invitert inn på kjøkkenet til moren til David. Jeg fikk være med å lage Plattanos til hele slekta. Plattanos ser ut som vanlige grønne bananer men er verken myke eller søte.  De skrelles og tilberedes på en helt spesiell måte og smaker nesten som friterte potetlapper. Gjestfriheten er stor og jeg gikk derifra med vesken full av Plattanos som jeg kunne lage til Arild og barna.

Snarveien over Atlanteren
Ellers har vi bestemt oss for at det blir flytur på jentene hjem til Europa. Forholdene i nord Atlanteren sies å variere. Og ettersom vi må gjennom to lange overfarter har vi besluttet at Linnea, Elin og jeg blir igjen her i fire uker før vi flyr til Irland og møter Arild og båten der. Samtidig legger vi inn en liten Norgesvisitt på veien tilbake slik at Linnea får besøkt pappa igjen. Arild kommer til å seile båten tilbake sammen med Morten, som har meldt sin ankomst 28 april. Morten seilte Biscaya sammen med oss og vi ser frem til å få ham ombord igjen. Det blir en lang reise over Atlanteren på gutta med stopp på Azorene. Vi beregner seks uker på overfarten.

Vi andre krabber i land og har booket oss inn på et sjarmerende hotell i  Sosúa i fire uker til en absolutt overkommelig pris. Anette har anbefalt oss stedet ettersom hun bodde her første natten før hun traff oss. Det lille privatdrevne hotellet har ti gjesterom, svømmebasseng og visstnok en deilig tropisk hage. Og i følge Anette blir frokosten servert ved bassengkanten hver morgen. Hva mer kan vi ønske oss? Eierne er to amerikanske damer og vi er overbevist om at vi er i trygge hender. Dessuten har bestepappa fra Moss meldt sin ankomst nok en gang (!) - for å passe på jentene. Og det gleder vi oss veldig til.

Det blir rart å mønstre av for en periode, og vi vil selvfølgelig savne både båten og Arild. Når jeg tenker tilbake på de fine opplevelsene som vi hadde over Atlanteren er det vemodig å tenke på at vi ikke skal være med tilbake. Det var en eventyrlig opplevelse, selv om jeg ikke har glemt anstrengelsene som reisen også innebar. Og med barn ombord kan dagene bli lange hvis været rusker seg til underveis. Vi får heller se frem til nye spennende opplevelser gjennom Irskesjøen og Skottland før vi seiler båten over Nordsjøen og hjem en gang i slutten av juli.