Det gjelder å ikke slå for mye rot på ett sted. Da kan det bli vanskelig å seile videre. Vi har møtt nok av seilere som har ligget stille i flere år og som aldri kommer seg til neste havn. De fleste med fast adresse her i Sera Boka er amerikanere. Men vi treffer også et dansk ektepar som har båten liggende i havnen hele året og som tilbringer vintermånedene her hvert år.  I nabobåten treffer jeg Linn - en trivelig amerikansk pensjonist. Hun og ektemannen Paul har solgt alt de eier og har og bor fast i båten. De er på vei mot Australia, men har ligget her i flere måneder. Linn forteller meg alt jeg trenger å vite om havnens fasiliteter, matoppskrifter, reisebøker, venner, familie, reiserute, værmelding og hvor vi bør snorkle. Amerikanere er utrolig imøtekommende. Selv om de gjerne vil kjøpe en øy eller to, beundrer jeg dem for hvor utrolig åpne og hjelpsomme de er.

I ventehallen på flyplassen

Det var godt å se hverandre igjen

 Vi får besøk av mormor og bestepappa 
Mandag 23 januar landet privatjetten til mormor og bestepappa på Curacau airport med direkte flight fra Miami. De er på Amerikaturne og legger turen nedom oss.  Vi får ti flotte dager sammen. Men turnelivet er hektiske saker, og med mormor som reiseleder blir det ikke mindre hektisk. For bestepappa som er pensjonist blir det nok rekonvalesens når han kommer hjem til Moss etter to uker on the go med mormor. Og vi hadde nesten glemt at det faktisk finnes de som står opp klokken 0530 og som er klare for morgenbad klokken 0730.  Mormor var forøvrig eneste i havnen med fast arbeid. 

Jollevakten og byssematrosen fant seg godt til rette i forpiggen. Og Linnea og bestepappa laget raskt en oversikt over arbeidsfordelinger ombord, slik at vi unngikk tidkrevende krigserklæringer og fredsforhandlingene i løpet av besøket.  

 

Gjestene vel ombord	Frokost etter obligatorisk morgenbad

Curacao oppdages
Under oppholdet ble det tid til både sightseeing og strandliv.  Curacao har definitivt flere attraksjoner som hovedstaden Willhemstad, karnevalsfeiring, verdens eldste synagoge, et interessant og flott tilrettelagt museum om slavehandelen og et fargerikt frukt og grønnsaksmarked langs kaien i byen, the Floating Marked, som er et fantastisk syn.  

Willhemstad har kanaler og smale mursteinsbygninger tett i tett nede ved havnene og minner oss om et lite stykke Amsterdam. Det er som å være tilbake i Europa. Men menneskene og klimaet er likevel noe ganske annet. Og bortsett fra en haug suvenirbutikker som tjener seg rike på cruiseskipturistene, er dette en sjarmerende by.

Her står vi på den hundre år gamle svingbroen som forener de to bydelen i Willhemstadt - Otrabanda (bildet) og Punda.	Vi besøker den eldste synagogen i den nye verden, Mikve Israek-Emanuel fra 1732.
	Hotell Kura Hulanda er det nyeste og mest luksuriøse hotellet i byen. Over hundre rom er plassert i restaurerte hus og bygårder fra 17- og 18-hundretallet og bygget opp som en liten by i byen. Det hele på et område hvor det en gang var aktiv slavehandel. Og midt inne i den lille byen ligger det en koselig, men dyr restaurant og et interessant museum om slavehandelen.
Kanonbra!

Karnevalsfeiring

Siste dagen av karnevalet bestemte vi oss for å se det store opptoget som går tvers over hele øya.  Med en lokal veiviser kom vi oss til en liten by utenfor Willhemstad og fikk et hei dundrende inntrykk av   karnevalsfeiringen der. Både unge som gamle var ute i gatene. Og rytmene av steelbandtrommer, fargene og humøret fikk oss i riktig stemning. Etter nærmere en times venting fikk vi en herlig smakebit av opptoget med fargerike kostymer og festglade dansere som svingte seg til sambarytmer.  Steelbandtrommer dundret forbi på vei inn mot hovedstaden og etter to timer hadde vi i grunnen fått nok karneval for en stund.

 Og så var det tid til sjøliv

Ut på tur. Vi seiler til Newport og finner en fin ankringsplass for dagen.

Ellers ble det mye tid til båt- og strandliv. Og mormor har bestått prøven i snorkling, seiling, jollekjøring og bading på svai. Bestepappa har god trening fra tidligere besøk, men tar hensyn til ryggen i forkant av en hektisk sesong i kuleringen. Han deltok der imot flittig i de nattlige aktiviteter, mens morgenfuglen mormor sovnet samtidig med Elin tidlig på kvelden.

Se, en hai

Fordekksjentene	Vi over seksti...
Stranda ligger ikke langt fra havna. Vi tok mormor med på snorkeltur og fikk se noen av de største fiskene vi har sett til nå.	Middag ombord

Vi gledet oss i lang tid til å få besøk fra Moss og ti dager går som vanlig altfor fort når man har det hyggelig. Det ble tomt i båten etter at mormor og bestepappa reiste tilbake til Florida. Som plaster på såret stekte vi en stor porsjon vafler både til oss selv og nabobåtene. Blant våre amerikanske venner med norske aner falt bakerverket godt i smak. 

I påvente av godt vær
Etter besøket blir vi liggende å vente i flere dager på en god værmelding. Vi trenger vind fra øst for å seile nordover mot den Dominikanske republikk som er vårt neste mål. Men det blåser hatter og filler i flere dager. Linn og Paul forer oss med værmeldinger samtidig som vi lytter ivrig på vår  egen SSB radiomottaker hver formiddag.  Et lavtrykk har passert over de Nederlandske Antillene, og vi har definitivt sett mer regn enn på lenge. Men selv om det regner viser gradestokken konstant 30 grader og mellom skybruddene steiker sola og minner oss om at vi fortsatt er 10 grader nord for ekvator. I det dårlige været har vi hatt noen etterlengtede innedager i båten. Arild har renset vannpumpen slik at vi slipper å skremme naboen hver gang vi skrur opp krana. Symaskinen har plusset noen tusen sting i loggboken og Elin har fått ny loseng sånn at hun slipper å falle ut av sengen annenhver natt.
Ellers har vi måttet investere i nok en ny GPS etter at den gamle forsøkte å styre oss rett mot land ved innseilingen til Curacao.  Vi har kjøpt en ny Garmin og føler oss nå trygge på at to bærbare GPSer vil vise riktig retning mot den Dominikanske Republikk. 

Vi begynner å få knapp tid.  Om en uke lander Anette i Puerto Plato på den Dominikanske republikk. Vi hadde håpet å være under hvit seil allerede. Men siden det har blåst opp mot 20 m/s fra nord de siste dagene må vi smøre oss med tålmodighet. Vi skal rett nord og det frister lite å stampe imot sjø og vind akkurat nå. Værutsiktene spår imidlertid vinddreining på øst de neste døgnene. Og vinden skal løye ned mot 10 m/s.  Vi krysser fingrene å håper at Anette ikke må vente på oss i Samana, på nordskysten av Dominikanske Republikk lørdag ettermiddag.