Rodney Bay marina er flott tilrettelagt innerst i en lagune med grønnkledde frodige åser på alle kanter.  Her finnes en liten gate med butikker, bank og postkontor - og som sagt verdens beste isbar. Stranden ligger utenfor lagunen og svømmebassenget innerst i Rodney Bay blir derfor flittig brukt av marinaens gjester hele dagen.

ARC 2003 ble offisielt avsluttet lørdag kveld med stor fest og premieutdeling en mass. Det var premier i alle kategorier. Alle barna fikk krus og diplom for tilbakelagte 2680 nm over havet. Og Elin fikk egen pris for årets yngste deltaker. Hun vant et gavekort med søndagslunsj til seks personer på en av øyas bedre restauranter. Men drosjeturen dit ville koste oss over tusen kroner - minibussene går ikke på søndag, og dermed ble det lunsj på en lokal bar i Rodney Bay i stedet for, og et aldri så lite klagebrev til ARCen.  

Nok en gang tar vi farvel med hyggelige seilere som vi har blitt kjent med i forbindelse med ARCen. Spesielt trist blir det for Linnea som har vært mye sammen med Elisabeth og Emily på den engelske båten Helice. De skal seile nordover mot Cuba og Amerika før de setter kurs over Atlanteren til våren. Kanskje treffes vi nord i Karibia til våren.

Så seiler vi ut havnen i solnedgang mandag 22 desember og får kanonsegling natten gjennom mot St. Vincent og Bequia. Fire squalls og ditto gusts. Tidlig morgenen etter runder vi fyret ved Devils Table på Bequia. På vei inn til Admiralty Bay og Port Elisabeth får vi en kraftig regnskur med kuling i kastene. Men som vanlig er det hele over i løpet av noen minutter og vi kan trygt ta ned seglene i god avstand fra revet.

Det er lillejuleaften og vi ankret opp i den lille norske kolonien av seilbåter like utenfor Prinsess Margareth beach. Snakk om å komme hjem til Jul! Her ligger Visaya med Geir, Marialene med Håkon, Olve, Guro og Steinar. De har fått besøk fra Norge. Olivia, de med verdens beste vafler, ønsker oss velkommen på VHFen. Ellers ser vi Pomona, Nada, Cintra, Picasso, Eksil tante, La Familia, Just fine too og Euphoria.   Senere på dagen kommer Mirandi med Terje og Randi - og til sist, på juleaften ettermiddag, seiler Kara inn i bukten. Per og Aina har seilt fra Barbados på rekordtid etter at datteren til Aina kom med juleflyet fra Norge lille juleaften. Ingen går glipp av julefeiringen på Bequia!

Men hvem er båten med det norske flagget like bortenfor oss?  Hermine II fra Ålesund står det med fete bokstaver på hekken. Det lyder ikke kjent. Steinar fra Marialene, som møter oss i gummijolla for å anvise god ankringsplass, har svaret. Han har forresten fått litt lenger og solbleika hår siden sist vi pratet sammen i Las Palmas. Vi får vite at Hermine er kjøpt i USA og seilt fra Boston til Bequia. Ombord er Andres og Eva med barna Frida (11) og Emil (9)!!!!! De har fått vite at Linnea er på vei mot Bequia og har speidet etter Let go i flere dager. Gjett om Linnea blir glad! Hun kan nesten ikke tro at hun endelig får møte norske barn på egen alder.

Ankret sitter, og ikke lenge etter suser en dingy opp på skutesida vår med to meget nysgjerrige barn ombord - sammen med pappa Andres. De skravler i munnen på hverandre og etter to minutter sitter Linnea i gummijolla deres på vei tilbake til Hermine II. Fra da av er de uatskillelige...

Julefeiring på Bequia
Let go pyntes til jul med engler, juleklokker og juleduk.  Adventskalenderen blir til juletre med hjemmelaget pynt. Og julestrømpa fra Norge henges på døra da Linnea og Elin, som spente og forventningsfulle kryper til køys lillejulaften. Som vanlig sitter jeg oppe til langt på kveld. Presanger skal pakkes og til- og fra kortene gjøres ferdige. Jeg setter på en jule CD og tenker at lillejuleaften er akkurat slik den skal være. Vi har kost oss med norsk julegrøt tidligere på dagen og jeg gleder meg til julaften. 

Pepperkaker og Julegløgg hos Mariann
Juleaften formiddag bærer det i vei opp til Why Knot, huset til Mariann. Why Knot er forresten også navnet på businessen til Mariann. Hun lager og selger håndknyttede smykker fra den lille boden sin midt i byen. Hver juleaften inviterer hun alle skandinaviske seilere til hjemmelagde pepperkaker og julegløgg i den frodige hage sin langt oppi åsen over Port Elisabeth. Mariann, som opprinnelig kommer fra Norge, har bodd på Bequia de siste 18 årene etter at seilbåten hennes, SY Fredag, forliste et sted i Grenadinene etter en strabasiøs nattseilas på vei fra Norge mot syd Amerika. Her på den lille øya kjenner alle henne som den snille damen som tar seg av byens løshunder og som jobber hardt for å opprettholde Sunshine School, en skole for vanskeligstilte barn.  Mariann takes care of everyone - fortalte den lokale drosjesjåføren, som kjørte oss opp til det tradisjonelle juleselskapet.

Julaften med barbecue på stranden
Etter juleselskapet ble det tid til et bad og utdeling av pakker i båten før vi tok gummijolla inn til stranden og fortsatte julefeiringen der. 

Utvalget av mat i butikkene i Port Elisabeth er begrenset. Alt er dyrt, bortsett fra bananer. Alle grønnsaker importeres fra naboøya St. Vincent og regnes som luksusvare her. Aldri har jeg vært mer opptatt av priser på matvarer, og aldri har jeg kost meg mer med en pose friske gulrøtter. Seks tomater koster 60 kroner! - og ferskt kjøtt kan du glemme. Det går i dypfryst kylling og pølser på glass. Heldigvis har vi fortsatt proviant igjen fra Las Palmas.

Med dette lå vi meget tynt an foran den tradisjonelle julemiddagen. Kylling, ris og annen boksmat fristet lite... Derfor rigget vi i stand til stor norsk grillfest på stranden. Vi hyret inn noen lokale grilleksperter og fikk servert stekt gris og lam sammen med mye annen deilig lokal mat.

Kvelden ble en god blanding av 17 mai, sankthansaften og juleaften.  Ingen ting er som jul hjemme i Norge, men glade jul under palmene her på stranden vil vi nok sent glemme.

Romjulsfeiring med mye attåt..
Romjulen har vi brukt til snorkling, julebrunsj på stranden, og ellers diverse turer rundt om på øya. Barna har vært på julegrøtfest ombord i Marialene. Og vi har vært på skilpaddefarm, der en ildsjel sørger for å opprettholde stammen av sjøskilpadder her på Bequia.

Møtet med utleiekatamaranene
Lillenyttårsaften blåste det opp fra vest, noe som er svært uvanlig for denne årstiden - og førte til store dønninger som rullet inn i Admiralty Bay.  Etter en natt med lite søvn valgte vi derfor å seile over til Friendship Bay, på østsiden av øya, sammen med Hermine og Marialene.
Her var det roligere sjø, men vinden førte til mange dregginger spesielt på franske utleiekatamaraner. De fikk et frynsete rykte etter hvert. Ankringen ble stort sett utført med dropp av ankeret i fart fremover, utslipp av "passe" kjetting, for så å forlate båten eller begynne å feste.

 En skotte ble fortalt ved ankring at han lå for nær oss og sa han skulle holde utkikk. Når vi kom fram til båten etter grilling på stranden fant vi ham og mannskapet på den lokale baren. Han lovet å flytte båten etter at vi fortalt ham om en nesten berøring av båtene. Vel tilbake i båten vurderte skotten at de allikevel ikke skulle flytte seg, men holde ankervakt hele natten. Det gikk greit helt fram til skipperen skulle holde ankervakt. Kl. 0730 var vi våkne, men ikke ankervakten på "katten". Vi har en solid fenderlist rundt båten som er jernbeslått. Arild så sitt snitt til å svimerke naboen og lot ham gå inn i Let go med et solid svimerke, mens vi var uten merke.  Deretter kom selvfølgelig den obligatoriske utskjellingen og ærekrenkelsen slik at hele bukta hørte det. Skotten forsvant før han og mannskap hadde fått verken kaffe eller frokost. Som ellers i verden - det er tøft med mangel av kunnskap. 

Vi seiler inn i 2004
Nyttårsaften ble feiret med bask og bram på The Whaleboner Inn i Port Elisabeth. Per på Cara III ordnet med innbydelse og bestilling av bord til ca 50 festglade nordmenn - store og små. Med en god blanding av norske festsanger og karibisk steelband ble det topp stemning i den lille restauranten til langt over midtnatt. Og gjett hva som stod på menyen denne kvelden - Hummer så klart!

Ellers har Frida, Emil og Linnea,  jobbet iherdig med avisen sin, om Caribbean cruising, gjennom hele romjulen . Deadline var selvsagt nyttårsaften, og vi tilbrakte 3 lange timer på den lokale internettsjappa samme dag for å kopiere 20 eksemplarer av den 42 sider tykke blekka. Deler av opplaget var allerede forhandsbestilt, mens resten ble revet unna med det samme de ble lagt ut for salg under middagen på Whaleboner.

Annen nyttårsdag, da vind og sjø hadde roet seg og vi var kvitt de innpåslitne katamaranene, gikk vi tilbake til Admiralty Bay for nok en gang å kjempe om den beste ankringsplassen. På vandring gjennom den lille byen på leting etter 5 billige tomater og en klase bananer treffer vi Mariann igjen. Hun er forresten eier av den kulest landroveren vi har sett - knall rød og med potteplanter bak forsetet. Barna løper henne i møte og hva de snakker om vites ikke...   Hun inviterer i hvert fall alle fire barna til overnatting og synes det er på høy tid at vi foreldre får litt tid alene..

 Det er nok ikkje berre dykk foreldre som treng litt tid alene... roper Emil til meg i den åpne taxien som suser oppover de smale bakkene mot Why knot og Mariann. Der blir de tatt i mot av Soten - bikkja til Mariann. Det lages knekk etter ekte svensk oppskrift og fortelles sjøroverhistorier til pølser og hjemmelaget potetstappe. Mariann har leiet Løvenes konge for anledningen, og de sovner i en stor himmelseng. Til frokost serveres egg og bacon, og loff etter ønske fra Emil. Klokken ni kaller Mariann oss opp på VHFen. På Bequia bruker alle VHF i stedet for telefon. Barna er klare til avhenting. Hun sender 4 meget fornøyde barn ned til brygga med Challenger Taxi... Vi er litt smale i øya etter gårsdagens meget hyggelige middag ute på byen sammen med Andres, Eva Kristin, Tommy og Susanne på Con Amor og Fred fra San Francisco.

Det er sent på kvelden, søndag 4 januar.  Hjemme i Norge begynner vel hverdagen for de fleste i morgen tidlige klokken 0800. Vi sover en halv time lenger før vi står opp til obligatorisk morgenbad og kaffe. På formiddagen skal vi gjøre noen bargins inne i byen før vi hever anker og setter kurs sydover mot øya Mayreau. Skal visstnok være en spektakulær øy med øde strender og koselige bukter i le av vinden fra nord. Like øst for Mayreau ligger The Tobago Ceys, en liten gruppe øde øyer som skjermes mot havet av Horseshoe Reef - et eldorado når det gjelder snorkling og dykking. Her skal vi nyte tilværelsens uutholdelige (?) letthet...